Tre Små Kinesere | Ulf Risnes | Øystein Hegge | Truls Waagø

ULF RISNES

Ulf er sjefskineseren. Det er han som skriver mesteparten av musikken og tekstene, det er han som representerer bandet i media, og det er han som er «Trondhjæmmer» med STOOOR «T».

Ulf fikk kontakt med musikken da han som 12-åring begynte på gitarkurs. Der fant han ut at gitar og musikk ikke var noe for ham. Gitarlæreren ble nemlig ikke noe særlig imponert over Ulf og de andre som satt på bakerste rad og planket «Smoke On The Water»-riffet. Da gitartimene i stedet inneholdt sanger som «Pål sine høner», meldte Ulf seg fort ut.

Et par år senere

Ulf er blitt 14 år og sitter hjemme med en gitar han har fått låne. Den eneste akkorden han husker fra gitarkurset to år tidligere, er «husmor-G’en». På platespilleren akkurat samtidig snurrer «Wild Horses» med The Rolling Stones. Ulf drar G’en sin på gitaren. Tilfeldigvis gjør Keith Richards det også. Ulf blir bitt av gitarbasillen. Det lille han kunne på gitaren stemte med Stones!

Resten av tenårene

Etterhvert begynte Ulf å skrive sanger selv, først på bokmål, så på trøndersk, og innimellom litt på engelsk. For konfirmasjonspengene kjøpte han seg en Tandberg båndspiller som kunne spille inn lyd for lyd. Han inviterte noen kompiser hjem til seg hver mandag mens moren var på bingo. Ulf lærte dem sangene bit for bit, og de ble spilte inn på båndspilleren. Slik fikk de spilt inn en sang hver mandag før mandagsfilmen begynte.

Band

I gymnastiden begynte Ulf å spille i band. Det første «kjente» var Det Gurgles. Etter noen øvinger med dem tok Ulf frem sine egne sanger som bandet begynte å spille. Det som skilte Det Gurgles ut fra majoriteten av bandene i Trondheim, var at de spilte popmusikk. Ulf fungerte som vokalist, låtskriver og frontfigur i Det Gurgles i to år før han fikk nok.

Siden fulgte et medlemsskap i Helter Skelter. I dette bandet var det medlemmer med en fortid fra band som De Elektriske Kjøkken og Liljedugg. Helter Skelter var på mange måter en supergruppe. De spilte Rock ‘N Roll og fikk blant annet holde konserter i Studentersamfundet i Trondheim. Helter Skelter holdt sammen i 3 år; fra 1984 til 1987.

Ved siden av Tre Små Kinesere spiller Ulf i dag i hobbybandet Motorpsykkel. Øvrige medlemmer her er Truls Waagø fra Trondheim symfoniorkester og Tango Concertino samt bestekameraten Sola Johnsen. Johnsen er bedre kjent som trommeslageren i DumDum Boys. Motorpsykkel spiller coverlåter fra rockens spede begynnelse og frem til i dag.

Tre Små Kinesere

Starten på Tre Små Kinesere kan Ulf få fortelle om selv:

«Som de fleste andre nærmest perfekte konstellasjoner startet Tre Små Kinesere ved en tilfeldighet. -Jeg skulle starte opp med noe nytt etter at rockebandet Helter Skelter var oppløst. Jeg fant snart ut at aldri ville klare å bygge opp et rockeband som var like bra som det. Og da jeg fikk sjansen til å bli med på samle-LP’en «Den Akustiske Gitarliga» der kriteriet var at alt skulle foregå akustisk, ja så gjorde jeg det. Og når så lanseringskonserten for platen på Sardines ble så vellykket som den ble for vår del, og gode venner foreslo at vi skulle på det akustiske formatet, ja så gjorde vi det. Og så merket vi at det funket, at folk reagerte. Hadde noen sagt til meg for to år siden at jeg kom til å spille i en trio med kassegitar, piano og kontrabass uten trommer, ja så hadde jeg trodd de var helt steintoillat. Men her er jeg.»

(Adresseavisen 13.01.90)

Ulf begynte altså å spille sammen med Baard Slagsvold og Øystein Hegge. De holdt på det akustiske formatet, og sangene Ulf skrev ble laget med dette formatets muligheter og begrensninger i bakhodet.

Låtskriveren Risnes

Vi som er tilhengere av Tre Små Kinesere er enige om at Ulf er en glimrende låtskriver og tekstforfatter. Men hva er det som gjør dette? Hvordan får han det til? Forfatter Lars Saabye Christensen har også undret seg over dette;

«Det er det det handler om; å gjøre den sangen som smyger seg inn i det ene øret og aldri går ut av det andre, men synker ned i ryggmargen og blander seg med blodet: Intravenøs lyd.»

(Coveret til «Hjertemedisin»)

I rettferdighetens navn spiller selvfølgelig de øvrige bandmedlemmene en stor rolle for at de får det til, men det er Ulf som lager brorparten av sangene, og vi spurte ham rett ut hvordan han gjør det:

Selv sier han at tekstene blir til ved at han plutselig får lyst til å skrive en sang. Idéen bare kommer. Han sammenligner det med at folk får lyst på et eple, men ikke vet hvorfor de får lyst på det. Ulf får lyst til å skrive en sang, men vet ikke hvorfor. Noen konkret forklaring på det har han altså ikke. Det er kanskje det som gjør ham så god. Han har talentet uten at det verken kan eller behøves å forklares noe nærmere.

Sangene blir til ved at Ulf sitter med en kassettspiller / diktafon og spiller inn idéene sine. Han spiller inn komp med lalalalalalalala oppå, hvorpå han igjen skriver teksten. Hjemme har han en Mac som han spiller inn idéene sine på og lager et utgangspunkt for stil og arrangement som bandet kan gripe fatt i.

Ulf Risnes er særlig opptatt av form på sangene sine. Han har tidligere uttalt noe sånt som at han synes den tradisjonelle måten å lage sanger på med vers, refreng, vers, refreng osv. kan bli kjedsommelig i lengden. I stedet for denne formen er Risnes opptatt av å lage forskjellige biter som han igjen kan sette sammen på alle slags mulige og umulige måter for å se hva som passer best for akkurat den sangen. Videre kan det være spennende å eksperimentere med akkorder og koring.

I boken «Tekstforfatteren» av Hans Rotmo har Ulf Risnes sagt en god del om hvordan han arbeider når han skriver låter:

«Hvis æ e steinheldig, så lage æ en tekst og melodi samtidig, og bli ferdig. Men som regel har æ haugevis med melodia i mot mengden av tekst. Hvis æ har en melodi som æ syns e bra, så kjempe æ, sitt og spælle melodien om igjen og om igjen og håpe at den lure frem nån ord. Æ tenke aldri på ka æ ska skriv om. Hvis æ sett mæ ned og tenke æ ska skriv om trafikkdøden for eksempel, kjem det itj et ord. Må ha helt åpent sinn. Det e mest stavelse som kjem først, rytmiske stavelsa. Første linja e den viktigste, den kan trigge hele teksten. Hvis æ e heldig. Så kan æ bynn å rediger og sjå ka som passe nedover. Som regel bli det to vers. Tredje vers e grensa av det erkjennbare i prosessen min, råvanskelig å få tak i. Og musikken? Den e liksom en slags filmmusikk. Når teksten kjem på, da kjem filmen. Og når filmen kjem så kan jo ting skje med musikken og. Særlig hvis teksten e helt ooooau, da dett all brikkan på plass. Sånn e det.»

(Tekstforfatteren)

Risnes vet å sette egne ord på ting…

Ulf sier det er umulig for ham på forhånd å kunne vite om en låt blir bra eller ikke. Det er et hardt arbeid, og det er mye tenking og kreativitet som ligger bak en låt. Hva som er populært skifter fort, så det er mye flaks som skal til for at ting skal lykkes. Som en tommerfingerregel har Ulf Risnes den at hvis bare han og bandet liker låten og er fornøyd med den, gir de den ut. Det handler altså om å tro på seg selv og dem man gjør.

Ulf og Trondheim

Mange av tekstene til Ulf Risnes tar utgangspunkt i hjembyen Trondheim og oppveksten i Stabells vei 7 på Byåsen. Dette har Risnes et helt klart og bevisst forhold til. Han mener det er viktig å referere til faktiske stedsnavn. Vi kan trekke fram noen tekstlinjer fra «Hei Verden» fra debutplaten som eksempel:

«Folk har lagt sæ te så eksklusive vana. Clouet e visst å vær internasjonal. Jet-set-liv i Brennebukta, kokain på Klett. Og kling-klang klirre det i cowboyboots på Nordre.»

På denne måten blir resultatet gjerne det at teksten blir mer troverdig og kanskje lettere å forstå. Risnes mener også at det at han både synger på trøndersk og om Trondheim er med på å gi bandet en egen karakter og identitet.

Skrevet av Ove Rolseth og Robert Jacobsen.